Hvor mange ganger skal vi åpne øynene?

Som restituert Eksblogger prøver jeg meg nå igjen, med nytt mot men kanskje ikke altfor mange nye tanker, og desverre et trolig enda smalere ordforråd en ved forrige anledning. Nå har jeg tilbrakt en hel helg ved PCen, og jeg føler vel kanskje at øynene er i ferd med å falle sammen snarere enn å åpne seg. men hva er det nå egentlig å ha disse såkalt åpne øynene?
Det som fikk meg til å tenke på dette er at jeg den siste uken har kastet meg på den ekstreme spillebølgen som ris driftig av hissige facebook brukere, jeg er alt fra bonde, via pirat i Karibien, vampyr og ikke minst mafiaboss. Dette fikk meg til å tenke at hele livet egentlig fungerer etter samme prinsippet som disse spillene, det er delt inn i leveler og verdener. Hver verden består av tre leveler som alle må spilles, eller fightes/kriges igjennom, før du avanserer videre. Hvorvidt denne prosessen er kort eller lang, avhenger av dine strategiske evner til å plassere penger, fordele egne bonuspoeng på de rette ferdighetene og ikke minst din styrke i forhold til andre. Er ikke dette livet i et nøtteskall? For å gå tilbake til dette med å åpne øynene for nye, uvante eller bare de samme tingene i nytt lys... Er ikke dette avhengig av vår egen utvikling? Selvom vi på et punkt føler at vi har nådd erkjennelsens sluttpunkt, vil vi ikke gang på gang tilegne oss nye synspunkter og oppfatninger om det virkelige og reelle?
Slik er ihvertfall mine erfaringer, og kanskje det er dette som er selve evigheten, uten at dette behøver å bli religiøst forbundet, eller kanskje livets uendelige sirkel, som få av oss når rundt. Kanskje det å virkelig åpne øynene, er å se det slik vi så det kort og greit som små barn? At å leve i nuet, styrt av impulsiv vilje og lyst er det tro livsforståelse?

"den universelle løsning livet gir på alle spørsmål, selv de mest kompliserte og uløselige. Dette svaret er: man må leve i nuet - det vil si, glemme seg selv"

Lev Tolstoj i Anna Karenina.

Dette kan nok oppfattes som litt ved siden av det jeg nå har skrevet, samtidig henger det nært sammen. For er ikke det jeg nå har skrevet tankene til et strebende menneske, på jakt etter nye verdener og leveler, både i "real life" og i spill, og som nettopp på grunn av denne selvransakelsen og analysefokuset mangler en evne til å glemme seg selv, som umuliggjør livets endelige mål, nemlig en frihet i å leve i nuet. Ånde inn luften som det var det siste, eller første, du skulle/skal gjøre.