Om norsk skole

I de siste dagene, ja kanskje det til å med er riktig å si de siste ukene, har debatten om den norske skole rast. Mye grunnet resultatet av forskining gjort av P.L.Andersen, som konkluderer med at barnas avgangskarakterer i grunnskolen i stor grad er et resultat av foreldrenes klassebakgrunn. Jeg har full aksept for dette utsagnet, men synes alikevel at det vitner om en generalisering som ikke gagner det norske samfunn. Innenfor massene må det være rom for indivitets utvikling og blomstring! Det jeg synes Andersen og andre gjør feil er at de i stor grad synonymiserer (jada, eget ord!) arbeiderklassen med det å være ressurssvak og mangle intelligens. Jeg er helt sikker på at det finnes mange representanter for arbeiderklassen der ute som på bakgrunn av sine erfaringer kan male et svært nyansert samfunnsbilde, og ofte mer realistisk enn blå partipamper og andre konservative krefter. Jeg anser også meg selv for å være en av disse arbeiderklassebarna som har kommet fra det med et snitt på over 3 fra ungdomsskolen, dette da på tross av at jeg er den eldste i den første generasjon med høyere utdanning i min direkte arvelinje! En siste kritisk bemerkning jeg vil legge til i forhold til denne rapporten, er at såkalte sosiale forhold dreier seg om et langt bredere felt enn klasse, der jeg vil si at oppdragelse og verdiskaping er langt viktigere elementer. Jeg tror heller ikke på dette med sosial arv, den eneste arven vi får, er gener, og jeg tror ikke disse er symtomatiske med hvem vi utvikler oss til å bli, de er kun byggesteiner for vår fysiske fremtoning. Det sosiale ego utvikles på bakgrunn av generell samfunnstimuli, uavhengig av klasse, men sterkt avhengig av foreldrenes evne til å tilføre deg en god oppdragelse og gode verdier.

Nuvel, det var unntakene først, men dette innlegget skulle i grunn handle om skolen. For det er en kjensgjerning av at sosiale klasseforskjeller videreutvikles i skolen, og hvordan skal vi organisere skolen for å minske gapet, litt banalt sagt, mellom fattig og rik?
Heldagsskole, karakter - og leksefriskole er foreslått... I tillegg nok en skolereform, men kanskje viktigst, ny lærerutdanning. I dagens norske skole kryr det også av ufaglærte folk, og hvilket bidrag gir de? Er det slike vi ønsker at skal prege neste generasjon? Jeg tror at lærerutdanning må omorganiseres, og de ufaglærte på sikt må fullstendig ut av skolen. Generelt er jeg en motstander av at ufaglært arbeidskraft skal arbeide i undervisningsrelaterte yrker, særlig i forhold til barn, da man møter mange type utfordringer, ikke bare pedagogiske, men også faglige, og ved selv å være faglig sterk har man det breieste repertoaret å spille på i forhold til metodikk og brobygging (koble sammen kunnskap)!
Når det gjelder de ufaglærte kreftene i norsk grunnskole sammenlignet med de faglærte vil jeg si at jeg ikke ser helt svart/hvitt på det. Slik lærerutdanningen er organisert nå er det veldig lett å bestå, og særlig ved de mindre institusjonene vil de aller fleste klare å bestå en lærerutdanning, selv uten særlig motivasjon. Og det er ingen tvil om at motivert ufaglært arbeidskraft er å foretrekke framfor umotivert på papiret faglært arbeidskraft.

Hvordan skal vi i Norge få det å være lærer til å bli en statusutdanning og et statusyrke?
Ved å gjøre det til en lektor/master utdanning! Da vil de umotvierte kasusene falle av, da tankene på skrive en masteroppgave vil eliminere de, lønna vil bli såpass god at dyktige folk ser det som et interessant yrke. På den finske landsbygda hevdes det at lærerene blir sett på som lokalsamfunnets professorer! Kanskje må vi også forsøke med holdningsskapende kampanjer for å fremme læreryrke i Norge? Slik var det vel kanskje også i Norge for 50 år siden?
Kanskje må vi ta noen skritt tilbake, både hva utdanningskvalitet for lærere og holdninger hos bvefolkningen angår...
Skolen i Finland er visstnok Europas beste, ihvertfall en av de beste...

Jeg synes at opptak til all høyere utdanning bør gjøres på bakgrunn av opptaksprøver, ikke på bakgrunn av snittkarakterer fra videregående skole. Dette er vel lett å forstå? Alle er ikke gode til alt, men mange er gode til noe! Ved å generalisere personer til et snitt, mister vi muligheten til å fange opp talentene, mens at arbeidsmauerne, de som leste mange timer hver dag på videregående, blir prioritert. Ved en opptaksprøve kan hver enkelt utdanningsretning lage en prøve som vil avsløre de egenskapene de er på jakt etter, det vil også kunne gås tilbake til å ha generelt opptak i hele Norge på hver studieretning, ikke slik som nå, når man søker seg fritt til de institusjoner man ønsker. Selvfølgelig vil de med høyest score på opptaksprøva få ønsket om institusjon oppfylt, på samme måte som nå...
Hvordan skal vi organisere dette? er kanskje hovedmotargumentet? Mitt svar er enkelt, se på musikkutdanningen i Norge, hvert år reiser tusener av mennesker Norge rundt for å konkurrere om noen hundre studieplasser, hver kandidat spiller tilsammen 30 min for juryen, da også sammen med en pianist! når dette kan organiseres ser jeg ikke problemet med opptaksprøver til andre institusjoner!
Et annet argument for slike opptaksprøver er at kravet til kunnskap i nuet, blir større og større i samfunnet, dette får man vist bedre i en slik situasjon.

Med disse argumentene nærmer jeg meg også en stor grunnskole reform, flere lærere, nærer og mer individuell kontakt og oppfølging mellom lærer og elev. Karakterfritt, bare en sluttvurdering og nok engang, opptaksprøver til videregående... Direkte kommunikasjon er nok viktigere og mer motiverende en et tall på et papir!
For å få dette realisert må vi har mer tid inn i den norske skole, denne tiden kan tas fra allverdens idiotiske prøver som må tas, selvfølgelig bør de nasjonale prøvene og leksetester nå og da utføres, men reel kunnskap og en god balast kan ikke måles på et papir! Hvor mange ganger har jeg ikke snakket med personer med høye snittkarakter som ikke har noe fornuftig å si om samfunnsproblematikk eller personlige forhold? Men hvor mye kan jeg ikke lære av å høre på en gammel fabrikkarbeider snakke om lojalitet og fagforeningsarbeid?

Noen har tatt til orde for å utjevne de sosiale skillene i skolen ved å la praktiske fag få en større del av timeplanen, dette er jeg uenig i... ja, altså jeg liker det jo ikke når musikkundervisningen blir redusert og redusert... Men, jeg mener og tror at det faglige nivået for å bestå 10årig grunnskole er såpass overkommelig at alle, uten de med spesielle lærevansker eller alvorlige problemer av noe slag, SKAL bestå dette! Grunnskolen er ingen utdanning, men mer en danning. En veldig viktig institusjon som gir deg rikelig balast til vurdere hvem du er, hva du vil gjøre, og hvordan samfunnet vårt fungerer. Det er grunnskolen som skal inspirere deg og motivere deg, sammen med din nærmeste familie, til å bli et godt og velfungerende menneske. Til det trenger vi flere lærere!!!!